Annonce

5. december 2014 - 19:34

Ti punkter til en faglig klimastrategi

Innlegg på et møte arrangert av Rosa Luxemburg-stiftelsen og Left Labor Project i New York 18. september 2014 (i forbindelse med klimatoppmøtet i FN og mobiliseringen av 300 000 mennesker i gatene i protest mot den klimapolitiske handlingslammelsen).

Siden hver av oss kun har noen få minutter til å innlede om et så omfattende tema som klimapolitikk, har jeg valgt å presentere ti korte punkter som et bidrag til en klimastrategi for fagbevegelsen. Gjennom de første punktene etablerer jeg det faktagrunnlaget som en slik strategi må baseres på.

1. Global oppvarming er ikke bare et spørsmål om hva som kan skje i framtida. Prosessen er allerede i gang, den er menneskeskapt, og konsekvensene kan bli katastrofale.

2. Klimatrusselen vil ha omfattende konsekvenser for samfunnsutviklingen, enten som et resultat av selve klimaendringene eller som et resultat av tiltak for å hindre eller motvirke klimaendringene. Måten vi lever og arbeider på vil med andre ord endre seg radikalt, enten vi iverksetter tiltak eller ikke. Manglende eller utsettelse av nødvendige tiltak representerer den største trusselen – med ødeleggende konsekvenser.

3. Fordi tiltak for å motvirke klimaendringene vil kreve store samfunnsmessige endringer, står vi overfor en omfattende samfunnskamp. Kampen mot klimaendringer er med andre ord først og fremst en kamp om samfunnsmakt, om hva slags samfunn vi ønsker å utvikle. I dagens situasjon betyr dette at klimakampen må samordnes med kampen mot virkningene av, og drivkreftene bak, den pågående økonomiske krisa, kapitalismens krise.

4. Dagens økonomiske vekst og den pågående rovdriften på ressurser er en innebygd del av den kapitalistiske økonomien. Et snevert fokus på miljøpolitiske enkeltsaker vil derfor ikke være tilstrekkelig. Klima-/miljøkampen må derfor settes inn i et langt videre politisk perspektiv. En systemkritisk tilnærming er nødvendig. For å motvirke klimaendringene trenger vi økt demokratisk styring av økonomien – særlig produksjon og distribusjon av energi. Så vel miljøkrisa som den økonomiske krisa representerer sånn sett ikke bare en trussel, men også en mulighet til å kjempe gjennom viktige og nødvendige samfunnsmessige endringer.

5. I denne samfunnskampen vil fagbevegelsen, på grunn av sin strategiske posisjon i samfunnet, måtte spille en hovedrolle. Fagbevegelsen er imidlertid presset på defensiven verden over og står under et massivt press fra sterke økonomiske krefter. For at den skal kunne påta seg en ledende rolle i klimakampen, er det derfor nødvendig med en revitalisering, refokusering og reaktivering av fagbevegelsen.

6. Klimapolitikk kan ikke reduseres til et spørsmål om å ofre, om hva vi må gi avkall på av tilkjempede rettigheter, som deler av miljøbevegelsen insisterer på. Det dreier seg først og fremst om å skape et bedre samfunn for alle. Finansieringen av tiltak mot CO2-utslipp må derfor gå hånd i hånd med en radikal omfordelingspolitikk – både fra nord til sør og fra de rike til de fattige i våre egne samfunn. Uten dette vil det ikke være mulig å få noen bred støtte for nødvendige klimapolitiske tiltak fra folk flest.

7. Å motvirke ødeleggende klimaendringer vil kreve omfattende omstillinger i samfunnet. Aktiviteter som skader klimaet må nedbygges, mens fornybar energi, energisparing og miljømessig bærekraftige aktiviteter må bygges ut – på en planmessig og systematisk måte som opprettholder folks sosiale og økonomiske trygghet. Vi kan aldri akseptere at enkeltgrupper av arbeidstakere må bære byrdene gjennom arbeidsløshet og marginalisering. Plikter og rettigheter må fordeles solidarisk, og alternative løsninger må utvikles. Omstillingene må med andre ord være rettferdige, og de må planlegges og gjennomføres på demokratisk vis. All seriøs forskning har vist at nødvendige tiltak mot klimakrisa vil skape flere arbeidsplasser enn de fjerner. Dette er også et spørsmål om arbeidstakernes makt i arbeidslivet, om nedkorting av arbeidstida og om hvordan vi fordeler det nødvendige arbeidet i samfunnet.

8. Omstilling til et miljømessig bærekraftig samfunn har mange fordeler. Tusener av nye arbeidsplasser innen kollektivtrafikk, fornybar energi, bygningsisolasjon og bærekraftig industri vil bli skapt. En reduksjon av klimagasser vil gi mindre forurensede arbeidsplasser og lokalsamfunn. Økt demokratisk kontroll over økonomien vil redusere konkurransen og dermed presset i arbeidslivet. Mindre stress, press og psykisk belastning vil være en viktig effekt av en slik utvikling.

9. De markedsbaserte løsningene på klimakrisa, først og fremst gjennom kjøp og salg av klimakvoter, som har vært fremmet av regjeringer og sterke kapitalinteresser, har til nå vært mislykket. Globale toppmøter vil heller ikke alene redde oss. I den grad vi har oppnådd sosial utjevning, arbeid til alle, verdige arbeidsforhold, bekjempelse av fattigdom, likestilling mellom kjønnene osv. i våre samfunn, har det ikke skjedd gjennom globale toppmøter. Vi trenger forpliktende, internasjonale avtaler for å redde klimaet, men for å oppnå det, er det derfor nødvendig med en samfunnsmessig mobilisering for alternative løsninger bygd på solidaritet, likeverd og folks behov. Regjeringer og multinasjonale selskaper viste under det siste COP 19 i Warszawa ikke bare at de ikke var i stand til å ta oss et skritt videre. De tok faktisk et steg tilbake. De har altså hatt sin sjanse, og de har mislyktes. Tida er derfor inne for at andre samfunnsmessige krefter griper inn.

10. For å kunne vinne fram i denne samfunnsmessige kampen, må vi med andre ord bygge langsiktige, brede, folkelige allianser. Særlig gjelder det mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen. Klimakampen dreier seg om demokratisering av økonomi og samfunn, omfordeling så vel sosialt som mellom nord og sør, solidarisk fordeling av gevinster og byrder, samt fri bruk av menneskehetens felles kunnskaper – uten barrierer av patentrettigheter. For å redde klimaet må vi endre samfunnet. Bare slik kan vi skape forutsetningene for et bedre liv for alle – inkludert våre etterkommere.

Annonce