Sosial dialog som eksportvare

Nylig var jeg i Vilnius i Litauen og innledet om ”Velferdsstatens vekst – og fall?” for et nettverk bestående av progressive krefter i fagbevegelse og akademiske kretser. Med deres historiske erfaringer er det ikke lett å få oppslutning blant folk flest om venstreorienterte synspunkter. Dårlig med ressurser har de også.

Den norske regjering tilbyr imidlertid økonomisk støtte til organisasjoner i Øst-Europa som et ledd i EØS-avtalen. Folk med bakgrunn i litauisk fagbevegelse og den progressive tenketanken Demos stilte derfor på et møte i den norske ambassaden i Vilnius for å få mer informasjon om denne økonomiske assistansen. Det hørtes lovende ut – helt til de fikk betingelsene klargjort. For å få støtte måtte de ha med en motpart i prosjektet, altså en organisasjon fra arbeidsgiversiden. Dette ble understreket også av deltakere fra norsk fagbevegelse, ble jeg fortalt.

De litauiske representantene var erfarne nok til å si fra om at dette var meningsløst i deres situasjon. Fagorganisasjonene er svært svake, har lite makt og manglende evne til aksjon, samtidig som arbeidsgiversiden er fagforeningsfiendtlig så det holder, saboterer ethvert forsøk på faglig innflytelse, men prøver å kjøpe opp faglig tillitsvalgte med privilegier, om de finner det nødvendig og mulig.

I Litauen eksisterer det allerede et nasjonalt trepartsråd – hjulpet i gang av Euro-LO og nordiske fagorganisasjoner, ble det sagt. Målet var selvfølgelig å få etablert det man i EU kaller sosial dialog, altså trepartssamarbeid mellom arbeid, kapital og stat. Det fungerte mest som et supperåd. Ja, verre enn det. Med en svak og relativt maktesløs fagbevegelse var det ingen som tok noe hensyn til deres standpunkter i dette rådet. Da arbeidslovgivningen ble reformert for noen år siden, ble faktisk resultatet, etter at forslaget hadde passert gjennom trepartsrådet, verre enn det var i utgangspunktet. De faglige representantene fikk betaling for å være representert i denne ”sosiale dialogen”. Sånn sett virket den mer korrumperende og demobiliserende enn som en kanal for innflytelse.

Jeg har etter hver hørt en del slike historier fra Øst-Europa og fra utviklingsland, om europeiske fagorganisasjoner som er ute på misjonsferd for å eksportere den europeiske (evt. nordiske) modell og fremme trepartssamarbeid og sosial dialog. Det er like meningsløst hver gang. Sosiale modeller kan ikke eksporteres. De er resultater av en historisk utvikling, av en langvarig styrkemobilisering mellom arbeid og kapital, der styrkeforholdene er endret gjennom faglig og politisk kamp.

Sosial dialog eller trepartssamarbeid er ikke noe vidundermiddel som i seg selv gir fagbevegelsen noen innflytelse. Det er et av mange redskaper som i gitte situasjoner, og ut fra taktiske vurderinger, kan tas i bruk, men hvor resultatene fullt og helt vil være avhengige av den styrken fagorganisasjonene er i stand til å mobilisere gjennom sine medlemmer. Med andre ord, vil man gi et solidarisk håndslag til svake fagorganisasjoner i Øst-Europa eller i utviklingsland, så må det først og fremst dreie seg om støtte til organisering, til faglig og politisk kamp.

Store deler av Europas fag- og arbeiderbevegelse lider åpenbart av historieløshet. Trepartssamarbeidet og den sosiale dialogen er tett knyttet opp til etterkrigstidas historiske kompromiss mellom arbeid og kapital. Det var i sin tur et resultat av at fag- og arbeiderbevegelsen gjennom kamp og styrkemobilisering var i stand til å true kapitalens interesser. Det var denne maktforskyvningen som ga fagbevegelsen innflytelse i trepartsforhandlinger. Nå er fagbevegelsen på defensiven, og klassekompromisset har enten allerede brutt sammen, eller er i ferd med å gjøre det over hele Europa. Dermed er den sosiale dialogen også her i ferd med å tømmes for innhold. I store deler av fagbevegelsen har imidlertid sosial dialog blitt opphevet til ideologi – en sosial partnerskapsideologi som mer og mer har blitt løsrevet fra de maktforholdene den sprang ut av. På tross av at de kreftene disse fagorganisasjonene søker dialog med, dag og natt angriper velferd, lønninger og pensjoner, og selve grunnlaget for de faglige rettighetene, ser det derfor ikke ut til å svekke deres tro på at den sosiale dialogen er veien å gå.

Sånn sett virker det som om disse fagorganisasjonene har glemt hvilke kamper de selv måtte gjennom for å bli tatt alvorlig av motparten. Sosial dialog var aldri noe man bønnfalt arbeidsgiverne om å få være med på. Det var noe arbeidsgiverne inviterte til når fagbevegelsen ble tilstrekkelig sterk og radikal til at den truet arbeidsgivernes interesser. Det er styrkeforholdet som er avgjørende – ikke organisatoriske formaliteter. Derfor sier jeg til faglige kamerater fra Øst-Europa og utviklingsland, når de forteller meg om tilbud fra europeiske fagorganisasjoner om å skolere dem i trepartssamarbeid og sosial dialog: Send dem hjem! De gjør mer skade enn gagn. Det er faglig styrke dere trenger – mer enn noe annet.

Det hører historien til at den aktuelle litauiske fagorganisasjonen og tenketanken konkluderte med at under de nevnte forutsetningene ønsket de ikke å søke om penger fra den norske regjeringen. De potensielle mottakerne av hjelpen viste altså  en mer utviklet politisk forståelse av dette enn de potensielle giverne. Kanskje er det på tide å tenke gjennom denne velmenende, men akk så misforståtte, måten å drive ”internasjonal solidaritet” på?