Annonce

2. marts 2016 - 9:12

Arbeidsliv i oppløsning

Arbeidslivet i Europa er inne i en dramatisk utvikling. Stadig flere jobber under forhold som for bare et par tiår siden ville blitt sett på som uhørt. Disse oppløsningstendensene innen arbeidslivet utgjør for tida den største trusselen mot arbeid og velferd. Får denne utviklingen fortsette, står også den nordiske modellen for fall. <!--break-->

Det er maktforholdene i arbeidslivet som er i endring. Arbeidsgiverne styrker sin posisjon på bekostning av arbeidstakerne. Norge påvirkes i samme retning. Rettigheter går tapt, lønns- og arbeidsvilkår svekkes og sosial dumping har blitt et velkjent begrep. En høy og vedvarende massearbeidsløshet på over 10 prosent i EU (ungdomsarbeidsløshet på 23%, med Spania og Hellas nærmere 60%) bidrar selvfølgelig til å svekke arbeidstakerne, men økt konkurransepress og avregulering av arbeidsmarkedet bidrar også sterkt til den negative utviklingen.

Midlertidig arbeid som standard
Faste ansettelser er på rask vei nedover i de fleste EU-land, særlig for unge arbeidstakere. I land så ulike som Italia, Tyskland, Sverige og Frankrike går over halvparten av unge arbeidstakere (mellom 15 og 24 år) nå i midlertidige stillinger. Dessuten øker omfanget av utleie av arbeidskraft sterkt. Dette skjer både ved at det blir flere selvstendige bemanningsbyråer, men også ved at selskaper etablerer egne datterselskaper der personale ansettes, mens de leies ut til moder- eller søsterselskaper. Denne strategiske selskapsstruktureringen bedrives i utstrakt grad – blant annet for å organisere seg bort fra arbeidsgiveransvar. Fjorårets Norwegian-konflikt var et eksempel på disse tendensene også her i landet.

Det er et velkjent fenomen at økende arbeidsløshet endrer maktforholdene i arbeidslivet – til fordel for arbeidsgiverne. Like åpenbart er det at folk som ikke er fast ansatt, står ganske avmektige overfor arbeidsgiver. En annen måte å svekke fagbevegelsen på er å presse arbeidstakere til å registrere seg som selvstendig næringsdrivende. Det skjer først og fremst for at arbeidsgiverne skal unngå arbeidsgiveransvar – ofte på falske premisser og i strid med loven. Denne gruppen utgjør nå over 15 prosent av arbeidsstyrken i EU. I tillegg har systematisk fagforeningsfiendtlig virksomhet («union busting»), som vokste fram i USA på 1970- og 80-tallet, nå spredt seg også i Europa.

Særlig utsatte bransjer
Oppløsningstendensene i arbeidslivet utvikler seg høyst ulikt i ulike bransjer og områder. De er særlig sterke på områder hvor fagbevegelsen står svakt. Avregulering av markeder, økt bruk av konkurranseutsetting, oppsplitting av virksomheter gjennom oursourcing og på andre måter, bidrar til å svekke fagbevegelsens rolle i arbeidslivet. Organisasjonsprosenten har falt dramatisk – i flere land nærmer den seg en halvering i forhold til nivået i 1980.

I tillegg svekkes lover og regelverk som i sin tid ble innført for å verne arbeidstakerne mot helsefarlige arbeidsforhold og grov utnytting. Samtidig innføres regelverk som bidrar til å hemme fagbevegelsens muligheter til å forsvare arbeidstakernes interesser – blant annet gjennom begrensning av retten til å streike eller benytte andre kampmidler.

I Europa utnytter arbeidsgiverne det enorme lønnsgapet som eksisterer mellom øst og vest – etter at det i EU/EØS ble skapt et felles arbeidsmarked på tvers av disse massive lønnsforskjellene. Blant de sektorene som opplever arbeidslivets oppløsning sterkest innenfor dette arbeidsmarkedet, finner vi bransjer som transport, bygning, hotell- og restaurant og renhold.

«Moderne slaveri i moderne Europa»
Utviklingen innen godstransport på vei kan illustrere noen av de verste utslagene av disse oppløsningstendensene. Her har Den europeiske transportarbeiderføderasjonen (ETF) gjort et omfattende arbeid for å kartlegge situasjonen. I perioden 2008-2012 intervjuet ETF omkring 1000 sjåfører – med fokus på utenlandske sjåfører som arbeidet i et vest-europeisk land. De alarmerende arbeidsforholdene som ble avslørt gjennom dette prosjektet, gjenspeiles i rapportens tittel, «Moderne slaveri i moderne Europa».

Her er en liste over en del av de forholdene som ble avdekket gjennom ETFs prosjekt (prosenttallene i parentes angir andelen av sjåfører som var omfattet av de ulike forholdene):

* Sjåførene tilbringer fra 3 til 12 uker i vertslandet før de kan returnere til hjemlandet (60%).
* Det overveldende flertall av sjåfører bor i bilens førerhus, inkludert i helgene (95%), og 80% av sjåførene tilbereder også sin mat der.
* Det er stor mangel på parkerings- og rasteplasser, og sjåførene mangler penger for å kunne bruke dem som finnes. Dermed har de stort sett heller ingen tilgang til toalett-fasiliteter.
* Storparten (70-75%) av en svært lav ‘lønn’ betales i form av diettsatser (€40 pr dag). Dermed sparer arbeidsgiveren skatter og avgifter, mens arbeidstakerne mister sosialforsikring.
* 60% av sjåførene ble betalt per km kjørt (€10 per 100 km), og ikke per time.
* En fjerdedel av sjåførene fikk ikke feriepenger.
* Den gjennomsnittlige daglige arbeidstid lå på 11,5 timer, ukentlig på 57,5 timer.
* 4 av 5 sjåfører fikk ikke betalt for lasting og lossing.
* 60% av sjåførene kuttet ofte de påbudte 45 minutters pause etter maks. 4,5 timers kjøring.

Etablering av postkasse-selskaper i lavkostland utgjør et hovedproblem. ETF konstaterte at transportselskaper gjennom slik organisering var i stand til å redusere lønns- og sosiale utgifter med opptil 90-95%. Sjåfører ble rekruttert gjennom et bemanningsbyrå i et land, på oppdrag av et transportselskap registrert i et annet land, med et for arbeidsgiverne svært fordelaktig skatte- og avgiftsnivå. Sjåførene opererte så i tredjeland, hovedsakelig i Vest-Europa.

Det er ikke uvanlig at sjåfører må signere både to og tre arbeidskontrakter – en for hjemlandet, en for myndighetene i det landet man opererer i, og i enkelte tilfeller også en tredje, som fastlegger de reelle lønns- og arbeidsforholdene.

Klassekompromiss under avvikling
Slik ser det altså ut innafor et EU som gjennom lang tid har yndet å framstille seg som «det sosiale Europa». En rekke av de beskrevne forholdene er i strid med eksisterende lov- og regelverk, men manglende prioritering av kontroll og håndheving gjør det mulig å operere på siden av loven.

Disse dramatiske tilbakeslagene innen arbeidslivet må forstås på bakgrunn av de dominerende utviklingstrekk vi har sett så vel i Europa som internasjonalt de siste tiårene. Økonomisk krise og stagnasjon, markedsliberalismens offensiv, avregulerte markeder, massearbeidsløshet og massive angrep på fagbevegelsen har resultert i dramatiske forskyvninger i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. Selve det historiske klassekompromisset, som dominerte perioden etter andre verdenskrig og fram til kapitalismen på 1970-tallet igjen gikk inn i en vedvarende krisetilstand, er i oppløsning og avvikling. En epoke går mot slutten.

I dette scenariet er det ikke bare fagbevegelsen og arbeidsforholdene som svekkes. De økonomiske og sosiale forskjellene er også dramatisk forverret – gjennom massiv omfordeling nedenfra og opp. Dette henger selvfølgelig sammen, fordi det var fag- og arbeiderbevegelsens organisatoriske og politiske styrke som var avgjørende også for fordelingspolitikken.

Arbeidende fattige, som ble et begrep i USA på 1980- og 90-tallet, er nå et like omfattende problem i Europa og utgjør omkring 10 prosent av arbeidsstyrken, i Tyskland over 20 prosent. Elitene i Europa bruker nå krisa som påskudd til å avvikle velferdsstatene og nedkjempe fagbevegelsen. Sånn sett kan vi si at den styrtrike amerikanske finansspekulanten Warren Buffet hadde en dekkende beskrivelse av situasjonen da han for noen år siden uttalte at «det foregår en klassekrig, og min klasse vinner».

Politisk og ideologisk krise
I denne dramatiske situasjonen opplever vi en fag- og arbeiderbevegelse som er fullstendig på defensiven – og inne i en dyp politisk og ideologisk krise. Mens ledende EU-byråkrater kan få seg til å si ting som at «den klassiske europeiske velferdsmodellen, der stor vekt legges på jobbsikkerhet og rause velferdsordninger, er en saga blott» (sjefen for Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, i E24, 24.2.2012), klamrer fagbevegelsen seg til forestillingene om sosial dialog, konsensus og kompromisser, uten å erkjenne det åpenbare: kapitaleierne fossror bort fra klassekompromisset. Fagbevegelsens maktgrunnlag for å kunne få innflytelse gjennom denne dialogen er i realiteten betydelig svekka.

Innen EU skjerpes klassepolitikken. I tillegg til at markedsliberalismen er grunnlovfestet som EUs økonomiske modell (Roma-/Lisboa-traktaten m.m.), har vi de siste årene opplevd et rush av nye pakter og direktiver som svekker og innsnevrer fagbevegelsens makt (Europakten, Det europeiske semester, Utstasjoneringsdirektivet og Tjenestedirektivet), i tillegg til den såkalte Lavalkvartetten (fire dommer fra EF-domstolen som alle begrenser fagbevegelsens mulighet til å føre kamp). Streikeretten er innskrenket så vel i EU som i flere EU-land, og myndighetene har satt tariffavtaler ut av kraft og lønna ned i minst 12 medlemsland. Da Europakten ble vedtatt i 2011, rant det over selv for den moderate og konsensusorienterte generalsekretæren i Euro-LO, John Monks: «EU er på kollisjonskurs med et sosialt Europa […] Dette er ikke en pakt for konkurranseevne. Det er en pervers pakt for redusert levestandard, større forskjeller og mer atypisk arbeid.» (Pressemelding, 4.2.2011.)

Fra defensiv til…?
Å omsette en slik erkjennelse til en strategi for å møte arbeidsgivernes og høyresidas konfrontasjoner og angrep med kollektiv motstand, klarte europeisk fagbevegelse imidlertid ikke. I europeisk fagbevegelse dominerer fortsatt illusjonen om et eksisterende klassekompromiss der den såkalte sosiale dialogen i all fredsommelighet skal gi resultater. Det tar åpenbart tid før den nye og brutale virkeligheten siger inn.

Også her i landet sitter erkjennelsen av at fagbevegelsen er svekket og på defensiven åpenbart langt inne. Dette på tross av at arbeidslivslovgivningen svekkes og undergraves, at sosial dumping og arbeidslivskriminalitet sprer seg og at markedskreftene styrkes. Det NHO man baserer samarbeidet i den norske modellen på, støtter nå helhjertet de blåblås politikk for mer marked og mindre demokrati, vil desentralisere lønnsfastsettelsen, kjemper mot allmenngjøring, vil avvikle havnearbeidernes historisk tilkjempede rettigheter og vil ha lovfestet minstelønn. Summen av dette representerer en omfattende forskyvning av styrkeforholdene i arbeidslivet. Heller enn å møte dette med mobilisering og styrkedemonstrasjon, opplever vi at det snarere proklameres «bærekraftsalternativ» uten noen konsesjoner eller løfter fra arbeidsgivernes side.

Oppløsningstendensene innen arbeidslivet er den største trusselen mot arbeid og velferd. Får dagens styrkeforhold fortsette, står den nordiske modellen for fall. Situasjonen roper med andre ord etter nye kamp- og arbeidsmetoder. I denne sammenhengen har fagbevegelsen mye lærdom å hente fra sin historie – særlig den før klassekompromissets fase, da man kjempet fram de styrkeposisjonene som tvang arbeidsgiverne til forhandlingsbordet og dermed la grunnlaget for at det såkalte to- og trepartssamarbeidet kunne gi resultater.

Annonce