Arbeidsliv i oppløsning?

Skal arbeidsfolk i enda sterkere grad underlegges konkurransen på arbeidsmarkedet? Skal jobbsikkerhet og trygghet i arbeidslivet skiftes ut med økende utrygghet og frykt for morgendagen? Det er den utviklingen vi ser i store deler av Europa. Det er også dette det dreier seg om i Norge, når sosial dumping brer om seg, eller når NHO og mange av deres politiske støttespillere går til angrep på Arbeidsmiljøloven og vil gjøre arbeidsmarkedet mer ”fleksibelt”.

Jobbtrygghet, regulerte arbeidstidsordninger og ei lønn å leve av har alltid utgjort kjernen i fagbevegelsens virksomhet. For tida står imidlertid mye av dette under press fra sterke motkrefter i samfunnet. Noen av resultatene er flere vikarer og midlertidige ansettelser, angrep på arbeidstidsbestemmelser, arbeidstakere som presses til å registrere seg som selvstendig næringsdrivende – samt stadig flere eksempler på direkte lovbrudd og sosial dumping.

Sven Gellerstedt i svensk LO tar i en rapport livet av myten om at det såkalte kunnskapssamfunnet har gitt oss så mange flere utviklende jobber. Tvert imot, konkluderer Gellerstedt. Andelen arbeidere med såkalte degraderte jobber har økt kraftig de siste 20 årene. Og det er LO-kvinnene som står for den største økningen. Hele 58 prosent av dem angir at de stadig gjentar samme arbeidsoppgave. De degraderte jobbene øker i de fleste områder og yrker hvor LO organiserer, fra detaljhandel til omsorgens hjemmetjenester. Hvorvidt en jobb er degradert vurderes ut fra om arbeidsoppgavene er svært enkle og stadig gjentakende, graden av innflytelse over arbeidet, samt mulighetene til å utvikle seg i yrket.

Arbeidet til stadig flere arbeidstakere ligner mer og mer på samlebåndsarbeid, der de kun utfører enkle oppgaver igjen og igjen, konkluderer den svenske LO-rapporten. Mye av dette styres av den nye IT-teknologien og datakommunikasjonen. Teknologi som kunne vært brukt til å gjøre arbeidet mer interessant og utviklende, blir altså i arbeidsgivernes hender snarere brukt til å degradere arbeidet og innføre en stadig mer detaljert kontroll og overvåkning av de ansatte. Slik blir eksempelvis kassapersonalets arbeid registrert av kassaapparatet, innsatsen til call-senternes ansatte kontrolleres og tidsstuderes av datasystemet, ansatte innen hjemmetjenesten logges via mobiltelefonen, og sjåfører styres og kontrolleres gjennom GPS.

Økende problemer i arbeidslivet henger sammen med mer grunnleggende forhold i økonomien. Hardere konkurranse er ikke noe som kommer av seg selv, det er et resultat av avregulerte markeder. Økt utrygghet og usikkerhet i jobben har å gjøre med makt- og dominansforhold i arbeidslivet. Den økende konkurransen, omstillingshastigheten, arbeidsintensiteten, fleksibiliteten og utryggheten som preger store deler av arbeidslivet, bidrar dermed til en brutalisering av arbeidsforholdene. Nye ledelsesmetoder, nye former for arbeidsorganisering, nye måter å organisere virksomhetene på og økt konkurransepress har stor betydning for utviklingen av arbeidsmiljøet og for folks mulighet til å stå i jobb.

Det er i arbeidslivet de grunnleggende maktforholdene i samfunnet klarest kommer til uttrykk. Det er nettopp i organiseringen av arbeidet, i fordelingen av produksjonsresultatet og i de betingelser arbeidet utføres under, at de sentrale interessekonfliktene utspiller seg. Det er her de viktigste kampene som påvirker samfunnsutviklinga, foregår. Det er her det maktpolitiske grunnlaget for mange av velferdsstatens ordninger og institusjoner har blitt lagt – ikke minst innen fordelingspolitikken.

I de senere årene har sosial dumping blitt et økende problem over hele Europa. Fagorganisasjonenes og tariffavtalenes fremste rolle er å avskaffe konkurransen mellom arbeidstakerne på arbeidsmarkedet. Sosial dumping dreier seg om å undergrave det organiserte arbeidslivet og den kollektive avtalens rolle, slik at arbeidsgiverne igjen kan fremme konkurranse om jobbene. I dagens Norge og Europa er det særlig de store lønnsforskjellene innad i det felles arbeidsmarkedet i EU/EØS som blir utnyttet av arbeidsgiverne til å fremme sosial dumping. På den måten undergraves lønns- og arbeidsvilkårene som er forhandlet fram av nasjonale fagorganisasjoner.

I løpet av kort tid har dette problemet vokst sterkt i omfang. Mediene melder om stadig flere, graverende eksempler på at arbeidsfolk blir grovt utnyttet, når det gjelder både lønn, arbeidstid, sikkerhet og arbeidsforhold ellers – samt ofte boforhold (f.eks. Adecco-skandalen). Særlig har det vist seg attraktivt å skaffe arbeidsfolk fra land der lønns- og arbeidsvilkårene er langt dårligere enn eksempelvis i de nordiske landene, for så å utnytte dem til å undergrave de lønns- og arbeidsvilkårene som er nedfelt i de landsomfattende tariffavtalene.

Mye av den sosiale dumpingen er kriminell virksomhet. Likevel blir ni av ti anmeldelser av sosial dumping i Norge henlagt av politiet. Ikke all kriminalitet er med andre ord like viktig! Kommentator i dagsavisa Nationen, Kari Gåsvatn, trakk i en kommentar denne konklusjonen: ”Samfunnet ser gjennom fingrene med sosial dumping. Når polakker, litauere og andre billigarbeidere strømmer til Norge, skjer det ofte brudd på arbeidslivets spilleregler. Men ni av ti anmeldelser blir henlagt. Det er også et signal, om at det ikke er så nøye, bare arbeidskrafta er billig og det er nok av den.” (Nationen, 23.08.2006.)

Når fagbevegelsen i Norge nå har kjempet fram allmenngjøring av tariffavtaler, solidaransvar ved innleie av arbeidskraft, økt innsynsrett for de tillitsvalgte og krav om lønnsmessig likebehandling av vikarer med fast ansatte, så er det nettopp for å prøve å demme opp for den sosiale dumpingen. Når NHO går til sak for å undergrave allmenngjøringsloven, så er det like klart med sikte på å kunne utnytte den europeiske reservearmeen av billig arbeidskraft. Sånn sett er frontene klare. Spørsmålet er hvordan vi skal hindre at arbeidslivet går i oppløsning – og at forskjellene øker?