Annonce

KontradoxaBaggrund, analyse og kronikker
Visioner
10. februar 2016 - 15:08

Et nyt samfund

Et selvdestruktivt kapitalistisk samfund bør erstattes af et fladt organiseret samfund med stærke anarkosyndikalistiske træk, mener den norske filosof Eirik Kjønnøy, der har udarbejdet et manifest for en radikal samfundsforandring. Modkraft bringer et uddrag.

For å hindre konsentreringen av makt som fører til undertrykkingen av flertallet av verdens befolkning, må man gå andre veier enn man hittil har gjort når man har prøvd å lage et nytt, friere og mer humant samfunn.

Man må slutte med sentraliseringen. Man må slutte å la et fåtall sitte med makt over mindretallet. Man må slutte å sette sin lit til abstrakte systemer, som man til slutt ikke greier å kontrollere.

Kapitalismen er et slikt abstrakt system som ikke lar seg kontrollere. Det er nå blitt så svært og altomfattende at hele verden kan kalles kapitalistisk. Dens forutsetninger er marked og privat eiendomsrett.

For å skape et samfunn, hvor man unngår at makten faller utenfor folks rekkevidde, bør man beholde det ene og fjerne det andre. Man bør la deler av produksjonen av varer og tjenester forbli styrt av markedslovene, men la bedriftene være styrt av arbeiderene som jobber der. Med andre ord må alle ansatte eie bedriftene.

Man kan heller ikke tillate at kapitalen konsentreres på få hender, og derfor må bankvirksomhet være underlagt demokratiske ordninger. Dette vil si at lån må bli gitt i henhold til avstemninger og lover av folket.

Et nytt system kan ikke være basert på en planøkonomi, da en planøkonomi vil kreve et stort byråkrati som skal bestemme hva som skal produseres, hvor mye som skal produseres osv.

Et byråkrati som leder an i utviklingen av samfunnet vil bety en ny overklasse, noe som vil bety konsentrering av makt, noe historien har vist at er uheldig.

Selv om man greier å gjøre staten relativt demokratisk slik at alle får en viss innflytelse, vil effekten av denne innflytelsen være så lite merkbar, at folk vil føle seg fremmedgjorte, og deres liv og gjøren vil føles mindre meningsfullt.

Det er selvsagt mulig å føle solidaritet med folk som enn ikke omgås med til daglig, men det går ikke an å ha fellesskap på størrelser med nasjoner, som skal bestemme hva og hvordan ting skal produseres, om målet er å frigjøre menneskelige skaperkraft. Sentralisering er uheldig og uønskelig.

Teknokrati eller andre former for elitisme er galskap, fordi det vil skape en ny overklasse med interesser som strider med den øvrige befolkningens interesser, slik at hierarkiets fremmedgjørende og destruktive mekanikk vil gjenta seg på nytt.

Et nytt samfunn må ha en desentralisert samfunnsstruktur, der makten ligger lokalt.

En desentralisert samfunnsordning vil i praksis innebære at man snur maktpyramiden på hodet, slik at folket står øverst og gjennom kommunene dikterer regionene, som i sin tur dikterer staten, som ikke kan være en stat av samme karakter som den vi har i dag.

Staten som i dag representerer nasjonen eller føderasjonen, må byttes ut med et koordineringsorgan, som heller skal fungere som et forum eller en møteplass for de forskjellige regionene enn som en selvstendig beslutningstager.

Dette organet kan ikke være helt uten faste oppgaver, og må ha visse fordelingsoppgaver. For eksempel kan ikke store forekomster av viktige naturressurser, fullt ut tilfalle de regionene de ligger i, da dette vil føre til for stor konsentrering av rikdom.

Derfor må disse være eid av alle kommunene, samtidig som de kommunene og den regionen de ligger i må få visse fordeler med tanke på inntekter og utvikling av driften.

Koordinasjonsorganet kan heller ikke være bemannet av folk som er der permanent, men av folk som roterer. Kun et meget lite antall ærlige og lite egenrådige byråkrater kan sitte der permanent for å sikre kontinuitet.

Kommunene må kreve inn de fleste skatter og avgifter, som skal brukes til å sikre befolkningen helsetilbud, skolegang, mat og husly. Goder som alle skal ha tilgang på uansett.

Bruken av folkeavstemminger og direkte demokrati må være langt høyere enn i dag, slik at man fjerner apatien og likegyldigheten som dagens representative demokrati fører med seg.

I og med at et delvis markedsliberalt system vil føre til at enkelte kommuner blir rikere enn andre, må man ha en avtale i koordinasjonsorganet som går ut på at rikere kommuner er pliktige til å ta imot folk fra kommuner med lav sysselsetting.

Grensene bør i prinsippet være så åpne som mulig, men nasjonens eller føderasjonens grenser bør reguleres på grunn av de enorme økonomiske forskjellene som fortsatt eksisterer i verden.

Grensene bør dereguleres i takt med at de økonomiske forskjellene på verdensbasis reduseres. Til slutt bør grensene fjernes helt.

For at forskjellige institusjoner skal kunne fungere optimalt må man skjerme enkelt av dem fra markedslovene. Sykehus og skoler må være kommunalt drevet av fellesskapet. Andre store virksomheter bør være drevet av flere kommuner i samråd eller igjennom regionene.

Alle regioner kan selvsagt ikke ha alle typer eksperter, så derfor må man bedrive byttevirksomhet og deling med tanke på disse. For eksempel kan ikke alle regioner ha alle mulige studietilbud, ei heller spesialiseringer innenfor helse og medisin. Derfor må forskjellige regioner spesialisere seg på forskjellige felter.

Av den grunn må mange kommuner gå sammen i spleiselag som organiseres i regionene, for å finansiere f.eks. universiteter. Disse må igjen være åpne for folk fra andre regioner, som må bidra med andre typer tilbud.

Dette vil skape en gjensidig avhengighet mellom regionene som vil begrense fiendtligheten mellom dem og forhindre at enkelte isolerer seg.

Regionene skal i likhet med koordineringsorganet være en arena, der kommunene møtes for å diskutere eventuelle fellesprosjekter som krever større arbeidsinnsats enn hver enkelt kommune kan oppdrive.

Om en kommune eller region blir for stor, så må innbyggerne i denne kunne velge å splitte opp kommunene, slik at hver enkelt innbyggers påvirkningskraft på politikken på nytt kan øke. Dette vil motvirke maktkonsentrerende tendenser.

Det må opprettes kontinentale og globale organer eller forum, slik at man kan møte klimautfordringene og løse andre potensielle problemer, som overfiske eller stridigheter mellom forskjellige land.

En modell basert på arbeiderstyrte bedrifter og desentralisering av makt, vil ikke føre til økt forurensning, hvis det er kommunikasjon mellom land og regioner.

I og med at konkurransen mellom bedrifter, først og fremst, vil befinne seg på et nasjonalt og regionalt plan, og fordi kapitalkonsentrasjonen vil være mye lavere, vil ikke dagens »krig« mellom de globale selskapene og mellom stormaktene stå i veien for miljøspørsmål.

Selskapene som operer internasjonalt vil heller ikke være i nærheten av å være så store som de er nå, og de multinasjonale megaselskapene vil bli erstatt av avtaler mellom tilnærmet likeverdig bedrifter i ulike land.

Grannen til dette er at det blir umulig å opprette hierarkiske organisasjonsstrukturer, fordi bedriftene vil være styrt av arbeiderne og ikke korrupte eiere.

Befolkningen i dagens Vesten vil heller ikke ha interesse av at klimaproblemene rammer land i den tredje verden, da dette vil føre til en ekstrem flyktningestrøm.

Likevel vil det selvsagt oppstå utfordringer på internasjonalt plan som man trenger å diskutere, men et permanent byråkrati, vil ikke være nødvendig for å drifte et forum for slike utfordringer.

Med tanke på dagens kommunikasjonsteknologi, er det unødvendig å ha en haug med byråkrater for å løse internasjonale spørsmål, da informasjonen man trenger for å ta stilling til saker er like tilgjengelig for alle.

Folk er også langt mer komfortable med å behandle informasjon nå enn hva flertallet var tidligere. Kommunene sender representanter til regionene, som sender til nasjonen, som sender til det internasjonale organet.

I og med at det er problemer man skal løse og ikke byråkratiske spilleregler man skal følge, kan man bruke sivile med høy tiltro i befolkningen fremfor toppbyråkrater, som man kun vil trenge et fåtall av for å sikre en viss kontinuitet.

I en desentralisert samfunnsordning kan man som nevnt ikke operere med den samme eiendomsretten som man har i dag. Man kan heller ikke la alt styres av et totalt fellesskap, i den forstand at alle bedrifter eies av kommuner.

Et desentralisert samfunn må være åpent for utvikling som ikke følger en hovedstrøm, og derfor må man operere med en form for markedsliberalisme, slik at det blir tatt flere bestemmelser enn en tatt av ett fellesskap.

Markedsliberalismen vil hindre konsentrering av makt, men bare hvis den blir holdt i tømmene. For at den ikke skal løpe løpsk, må man fjerne den private eiendomsretten på produksjonsmidlene.

Bedriftene må være eid av arbeiderne som jobber i dem. Enkelte bransjer må sannsynligvis operere med midlertidige stillinger, men disse må likevel innebære muligheten for å påvirke bedriften.

Jobber som er nødvendige men ikke særlig tilfredsstillende å utføre som for eksempel vasking og søppeltømming, må være godt betalt og fleksibelt organiserte slik at folk kan jobbe der av og til eller veldig mye i løpet av en lengre periode, slik at disse jobbene kan gi folk mulighet til å legge seg opp en viss mengde kapital.

Det samme kan være tilfellet med stillinger i de store bedriftene som er eid av flere kommuner. 

En fordel med arbeiderstyrte bedrifter er at folk vil få sterkere incentiver til å engasjere seg i produksjonen, da folk vil føle seg som en del av bedriften. Samtidig vil man unngå problemet med at lønnsomme virksomheter flyttes til utlandet. Man vil også slippe alt maset om at alle skal bli hørt, da man kan anta at de fleste arbeiderne vil ønske de beste løsningene, fordi de føler seg som en del av bedriften.

Folk som vet at de ikke har noe å bidra med når det kommer til utviklingen av de konkrete produktene vil heller bidra på andre måter, for eksempel sosialt og organisatorisk.

Følelsen av eierskap vil fjerne fremmedgjøringen, latskapen og unnasluntringen som kommer av at dagens arbeidsplasser er en form for prostitusjon, der en selger seg selv mot penger.

Den nevnte modellen vil selvsagt føre til at mer tid går med til å ta avgjørelser, men samtidig vil bedriftene konkurrere med hverandre, slik at bedrifter som kun bruker tiden på intern kverulering vil miste markedsandeler.

Bedriftene skal selvsagt kunne organisere seg med ledere og mellomledere, om de finner det ønskelig, men de kan aldri overføre eierskap til enkeltpersoner og frasi seg rettigheter. Man kan ikke tillate at uheldige maktstrukturer slår rot, slik at nye klasseskiller oppstår.

Enkelte vil muligens innvende at konkurransen mellom bedrifter vil føre til monopoler, når enkelte vinner over andre i konkurransen. Dette vil ikke være tilfellet med arbeiderstyrte bedrifter, fordi bedrifter som kjøper opp andre med nødvendighet vil splittes opp, fordi de vil være lokalt styrte av arbeiderne som arbeider der. Med andre ord vil ikke oppkjøp av andre bedrifter eksistere på samme måte som i dag.

Noen vil sikkert også innvende at et slikt samfunn ikke vil fjerne den største ulempen ved kapitalismen: konkurransen og dens undertrykkende virkning.

Slike innvendinger vil kun i liten grad være gyldige. I og med at bedriftene er styrt av arbeiderne selv, er det lite trolig at de vil bedrive en såpass intensiv produksjon at den vil gå på helsa løs.

Målet om profitt og økonomisk vekst vil bli redusert kraftig, og de bedriftene som befinner seg i en utsatt sektor vil kun holde det gående så lenge at det er forsvarlig ovenfor arbeidernes helse og velvære.

Dette fordi konkurs og arbeidsløshet ikke vil medføre den samme materielle nøden som i dagens samfunn, i og med at alle er garantert mat, husly og helsetjenester uansett.

Disse garantiene vil bidra til et enda mer fleksibelt nærings- og arbeidsliv som åpner opp for at bedrifter, i dårlige tider, vil kunne legge ned produksjonen eller gå over til å produsere andre produkter, uten at dette vil medføre at de ansatte risikerer å bli stående uten levebrød.

Det vil bli lettere for folk å kunne bevege seg mellom forskjellige yrker, i og med at deres rettigheter, som arbeidere og økonomiske sikkerhet, som borgere vil stå langt sterkere enn de gjør i dag.

At man ikke kan kjøpe opp andre bedrifter uten å miste kontrollen over dem, er også en innvending mot at folk vil drives ut i utbrenthet og uføre. Sammenslåing av bedrifter vil heller innebære horisontal utveksling av teknologi og kunnskap, enn at den ene innordner seg under den andre.

Arbeiderstyrte bedrifter og garantier for mat, helse og husly vil bidra til å gjøre produksjonen mer kreativ og nyskapende, samtidig som grunnleggende behov vil bli dekket.

Man kan ikke tillate seg å være så naiv og utopisk, at man tror at et samfunn som påfølger det kapitalistiske samfunn – som i realiteten er en legitimering av krig – kan være et samfunn uten et organisert forsvar.

Etter en omveltning vil det sannsynligvis fortsatt eksistere grupper innad i et område, og stater utenfor som kontrollerer militære avdelinger som vil sabotere det man forsøker å bygge opp.

Det er også umulig å fjerne militærinstitusjonen over natten, slik at en overgangsperiode må til uansett. Militæret i et nytt samfunn må bestå av alle landets innbyggerne, for å forhindre at et fåtall får kontroll over det. Pasifister kan nekte å bære våpen, men de må likevel være en del av forsvaret da de må ha stemmerett i saker som angår bruken av militæret.

Militæret må være demokratisk organisert i den forstand at generaler og befal velges, for å forhindre maktkonsentrasjon. Disse skal imidlertid ikke styre organisasjonen i fredstid, kun i krig, og de eneste som bør sitte permanent med militære oppgaver er folk som har ansvar for overvåkning av grensene.

Grunnen til at man ikke kan ha permanente generaler, er at man ikke kan tillate nye herskerklasser og maktkonsentrasjoner å vokse frem. Selvsagt må generaler utdannes, men mellom disse må folket velge.

En annen hensikt med et bredt forsvar er å knytte regionene tettere sammen for å forhindre interne stridigheter. I og med at hierarkisk organiseringen er farlig, så må man gå vekk ifra disiplineringen, og over til en fornuftsbasert organisering, der hver enkelt soldat følger befalets ordre på grunn av befalets rolle som knutepunkt for informasjon, ikke på grunn av soldatenes innprentete respekt for autoriteter.

Dette er noe som allerede er på vei inn i de fleste vestlige armeer, der hver enkelt soldats evne til å ta selvstendige valg blir stadig viktigere. I tillegg til dette bør man også opplære alle soldater i anti-hat-tenkning.

Angående politi så bør politiet byttes ut med lokalt borgervern, som man velger representanter til eller der verv går på rundgang, slik at man unngår vedvarende misbruk av makt.

Overvåkning av egen befolkning er noe som selvsagt blir umulig, på grunn av at man ikke har noe permanent politi, noe som er vell og bra. I den grad man må beskytte seg mot interne fiender, så må denne beskyttelsen være hele befolkningens ansvar.

Åpenhet vil være en viktig forutsetning for at samfunnet skal kunne fungere. 

Angående retten så må denne beskytte individet mot overgrep fra fellesskapet. Retten bør være basert på en tanke om at mennesket er ureduserbart til sine omgivelser, men samtidig uløselig knyttet til disse omgivelsene, slik at det er avhengig av å ha innflytelse over omgivelsene sine for kunne være fritt.

Det må herske tilnærmet full ytringsfrihet, religionsfrihet, organisasjonsfrihet og eiendomsretten bør forbeholdes de som bruker produksjonsmidlene og boligene.

Åpne grenser mellom kommuner, arbeiderstyrte bedrifter, demokratisk finanssektor og pålegg om bruk av direktedemokrati må være nedfelt i nasjonale grunnlover.

De aller fleste rettsaker må føres for åpne dører, slik at man unngår kriminalitet innenfor rettssystemet. Dommere bør velges og skiftes ut hyppig, for å unngå maktkonsentrasjon og korrupsjon. 

Det må være lov å melde seg ut av samfunnet, så fremt at man med det ikke legger beslag på en alt for stor del av goder som burde tilfalt fellesskapet.

Om man melder seg ut av samfunnet gir man avkall på offentlige goder, men slipper samtidig å betale skatt.

Når det gjelder innvandring av folk fra utenfor koordinasjonsorganets område, dvs. utenfor nasjonen eller føderasjonen, så må det være opp til hver enkelt kommune å bestemme hvor mange de er i stand til å ta imot, da det kun er disse som noenlunde vet hvor mange mennesker de kan sysselsette og ikke minst integrere. 

Lovverket på de fleste felter skal ikke være standardisert i samme grad som nå. Dette vil si at forhold som trenger regulering, vil bli diskutert av representanter fra de berørte områdene lager en enkelt lov for hvert gitt tilfelle, fremfor en standard som alle vil gå ut ifra.

Viktige spørsmål av nasjonal og lokal betydning bør avgjøres ved allmenne valg, og antallet lover bør befinne seg på et minimum.

En vanlig innvendig mot direkte demokrati går ut på at mannen i gate ikke har tid og ressurser til å sette seg inn i alle mulige saker, noe som til dels er sant når det gjelder dagens samfunn.

I et desentralisert samfunn, derimot, vil folk ha mer tid til sette seg inn i saker. Samtidig har man allerede en stor prosentandel av befolkningen som er vant til å behandle informasjon, og disse vil også gjøre det enklere for andre folk å sette seg inn i saker.

Utviklingen av informasjonsteknologiske redskap, som internett, er hva som gjør en desentralisert samfunnsorganisering mulig.   

Angående finansiering og utlån av penger, så er dette virksomheter som må være styrt av folket igjennom kommunene, som må ta gebyrer istedenfor renter på lånene, slik at man unngår at bankvirksomhet blir en egen næring og nisje som enkelte kommuner slår seg opp på.

Kommunal pengeutlåning vil selvsagt føre til at det ikke blir store investeringer enkeltmennesker kan gjøre, da lånene man kan få vil være relativt små. Derfor må store investeringer gjøres av flere forskjellige grupper (flere bedrifter og eller kommuner), som går sammen om større prosjekter.

Man kan ikke tillate store konsentrasjoner av kapital og man kan aldri tillate at det oppstår en uavhengig finanssektor, hvis eneste virke er pengeutlån og pengeutsuging.

Kapitalen må være underlagt demokratiets kontroll, ikke omvendt. Dette vil i praksis bety at bedriftene gjør sine prosjekter tilgjengelige for offentligheten, som så stemmer over hvilke prosjekter kommunene skal investere i.

Denne demokratiseringen av produksjonen vil også være med på å motvirke regionalisme, ved å knytte kommunene sammen gjennom felles prosjekter.

Samtidig vil det innebære en rasjonalisering av produksjonen i form av en åpen og fri publikumdeltagelse, som ikke er formet av vekstincentiver og behovet for profitt, men folks reelle behov og ønsker.

Kort sagt vil produksjonen bli både mer fornuftig og kreativ om den frigjøres fra hemmende regler som krever tilpasning til sentraliserende og standardiserende tegn som byråkrati eller kapital.

Fraværet av børs og banker vil virke stabiliserende på økonomien, da det er disses sammenbrudd som fører med seg de alvorligste konsekvensene.

Enkelte vil muligens innvende at dette vil stå i veien for gjennomføring av større prosjekter, men flere ting taler imot dette. Arbeidskraften som frigjøres – på grunn av bortfallet av jobber innenfor reklame, jus og annet papirarbeid – i et slikt samfunn vil gjøre det lettere for entreprenører å skaffe folk til prosjektene sine.

Kapital må de skaffe hos flere forskjellige kommuner, noe som vil føre til demokratisk kontroll av hva som blir satset på. Man kan innvende mot en slik ordning at den vil føre til en nedgang i antallet dristige og nyskapende prosjekter, men sannsynligheten for det er ikke overhengende.

I og med at overskuddet av menneskelig energi, representert gjennom kapital, ikke må investeres konstant vil viljen til å satse øke, da man ikke vil ha like mye å tape som i dag. Økonomien vil gå fra en mangeløkonomi til en overskuddøkonomi i og med at flere av dagens skapte behov vil falle bort.  

Angående den øvrige verden, så må man føre en likeverdig form for handel, slik at man ikke viderefører det skjeve forholdet, som er med på å opprettholde mange av de undertrykkende regimene i verden, da man ikke kan gå aggressivt til verks for å forandre disse.

Gjelden som enkelte land står i må slettes, og man må opprette forbindelser med de bevegelsene som kjemper for menneskets frigjøring.

Man kan imidlertid ikke legge for sterke føringer for hvordan disse skal organisere seg, da de kulturelle og økonomiske forskjellene i verden er så store at man ikke kan forvente at omforming av samfunnet vil skje samtidig på samme måte over hele verden.     

Man må anta at et desentralisert samfunn er i konstant bevegelse og å beskrive det i sin minste detalj vil være lite hensiktsmessig. Det viktigste er at det bygges fra bunnen og opp.

Et nytt samfunn må ha som hovedmål å gi utviklingen av verdens gang tilbake til folk, slik at verden ikke utvikler seg etter lovene til en destruktiv maskin. Et nytt samfunn må være et ikke-kapitalistisk, ikke-sentralisert samfunn, der folk har innflytelse over sin hverdag.

En ny samfunnsstruktur vil skape nye verdier og profittlogikken vil forsvinne, da ekspansjon ved tilegnelse og investering av kapital vil bli umulig.

Produksjonen av unyttige varer og ikke minst byråkratiske og kommersielle tjenester, som f.eks. jus og reklame vil gå betraktelig ned, slik at enorme mengder tid og krefter vil bli frigjort til andre prosjekter.

I og med at folk ikke lenger kan oppnå ære og anerkjennelse gjennom penger, vil folks krefter ledes mot andre mål som forskning, teknologi, kultur og mellommenneskelige relasjoner.

Den gjensidige avhengigheten som vil oppstå vil ta livet av kapitalismens tomme egoisme, slik at folk vil forstå at de er mer enn sin kropp og eiendeler. Et nytt samfunn med en ny moral og måte å leve på.

Et nytt samfunn som åpner opp for menneskets utfoldelsestrang, gir folket lov til å organisere egne bedrifter uten å måte legge seg under skjeve eiendomsforhold, en imperativ kapital eller et sentralisert byråkrati som beordrer produksjonen.

Frigjøringen av en skapertrang, som kun holdes i tømmene av flertallets fornuft. En fornuft som ikke reduseres til en allmennvilje eller en representasjon gjennom et organ, men flertallets fornuft direkte uttrykt gjennom et desentralisert demokrati og bankvesen.

En balansering mellom den enkeltes ekspansjonsdrift og flertallets konstituering, som forsikres mot hierarkiet ved opphevelsen av nøden skapt av gjeld og mangel på mat og husly. En ekspandering av demokratiet gjennom en ny konstituering, som fører med seg en konsolidering av menneskets drifter.

Eirik Kolstad Kjønnøy er filosof og bosat i Bergen.

Teksten er den del af et samlet politisk manifest, »Vestens under- og overgang«, der kan læses på den norske hjemmeside politiskmanifest.com

 

Redaktion: 

Tak fordi du bruger Modkraft.
Vi håber du har læst noget interessant eller oplysende.
Du kan støtte Modkraft via MobilePay: 50 37 84 96

Annonce